Dette bildet har ingenting med saken å gjøre. Men det er litt kult, er det ikke?
Jeg har i det siste ofte tenkt at jeg er glad, ja kanskje til og med takknemlig, for at det ikke fantes sosiale medier da jeg vokste opp. Eller at de i alle fall var begrenset til mIRC på ungdomsskolen (en chatklient som jeg nå oppdaget fortsatt finnes). Internett var dyrt, så det satte også en stopper for hvor mye tid man kunne bruke på det. Eksponeringbehovet mitt var sikkert på linje med mange av «ungdommen nå til dags». Da jeg og ei venninne i fjortenårsalderen bestemte oss for å ta modellbilder av hverandre var de av den analoge typen og med mindre det var en utro tjener på fotosjappa var det liten sjanse for at de kom i gale hender. Litt dumme og småpinlige avgjørelser fikk ikke konsekvenser som evig liv på nettet.
Som mange andre var ambisjonsnivået mye større enn talentet, men det var ikke talentshow rundt hvert hjørne slik som nå. Eller youtube for den del. Derfor var det ingen dommere eller troll som kunne slakte min helt ordinære sangstemme. Det var ungdommens kulturmønstring med både leirskolestemning og scenenerver. Da jeg i mer voksen alder ble med på en talentkonkurranse på tv oppdaget jeg fort hva det innebar. Moroa i den uskyldige og amatørmessige sketsjehumoren vi dreiv med i student-tv forsvant. Student-tv var gull. Alle muligheter til å teste ut tynne ideer og roller uten fallhøyde: produsent, foto, manus, skuespiller, redigerer. Det var gode vennskap og heldigvis lite publikum.
Så hvor vil jeg med det her? At alt var bedre før? Nei, det var det jo ikke. Men vi brukte mindre tid på internett. Ufrivillig. Hvis jeg hadde vært fjorten år i 2017 ville jeg sikkert hatt en ganske presentabel snapscore.