Da vi ventet eldstemann for litt over fire år siden, var jeg klokkeklar på en ting; pappaen og jeg skulle dele permisjonen likt. Hvis vi ønsker likestilling i samfunnet må vi starte i familien. Jeg gikk tilbake i jobb da gutten var seks måneder, og det fungerte suverent for oss.
I årene siden har regjeringa både redusert fedrekvota og økt den ytterligere. Økninga skjedde 1. juli i fjor, da det ble innført en tredeling av foreldrepermisjonen med 1/3 øremerket mor, 1/3 til fordeling og 1/3 øremerket far. Det har ikke gått upåaktet hen, og debatten har vært ganske hissig. Kine Victoria Fosshaug skrev i DN 25. januar at likestillingsdebatten har sporet av. Abid Raja ga sitt tilsvar i går og stilte spørsmål på Facebook om ikke folk var enige om at tredelingen er en fremtidsrettet ordning. Kommentarfeltet under koker: «Dere bommer!!!» skriver folk (mødre?). «Likestillinga har gått for langt, det er kvinnene som har gått gravide i 9 måneder!». «Mannen min KAN IKKE ta seg fri fra jobb, dette funker ikke for vår familie». Jeg undrer meg over at så mange menn er så uerstattelige på jobb, mens så mange kvinner er uerstattelige hjemme i følge disse kommentarfeltene.
Jeg har holdt meg langt unna å skrive noe, mye fordi jeg har følt meg i klart mindretall (til debatten ble tatt opp i feministgruppa mi i alle fall), på grunn av den ampre stemninga, men også fordi jeg er ambivalent og ikke blir helt enig med meg selv.
Vi jublet i utgangspunktet da tredelinga ble vedtatt. Pappaen stortrivdes i permisjon i seks måneder sist, og følte seg avspist med bare ti uker, slik det var før den nye ordningen. Vi følte oss heldige som hadde termin etter ordningen ble innført. Også på grunn av dette: jeg er, når permisjonen min er over i begynnelsen av april, mest sannsynlig arbeidssøker (siden vi har flyttet i permisjonen). Det stilles krav til mors «aktivitet» for at far skal kunne ta av fellesperioden. Aktivitetskravet går ut på at mor må jobbe 75 % eller mer. Å være aktiv arbeidssøker teller ikke som å være i aktivitet. Jeg måtte derfor ta hele fellesperioden, enten jeg ville eller ikke. Viktig og helt på trynet 1: Dette kravet stilles ikke til far.
Viktig og helt på trynet 2: Når mor arbeider deltid, blir fars foreldrepenger redusert tilsvarende mors arbeidstid. Sist gang vi hadde permisjon hadde jeg bare en deltidsstilling i tillegg til at jeg jobbet for eget firma (som jeg ikke var ansatt i). Jeg måtte derfor dokumentere at jeg fylte aktivitetskravet. Det er en kjensgjerning at mange kvinner ufrivillig jobber deltid, derfor føles det som en dobbel straff at disse familiene (vår inkludert ja) også skal lide økonomisk ved at fars utbetalinger reduseres fordi mor ikke får jobbet mer. Det må innføres selvstendig opptjeningsrett til foreldrepenger for far. Det er på høy tid!
Det var en avsporing, og her er en annen: da jeg ringte til NAV for å forhøre meg om muligheten for at far kunne få litt av fellesperioden, sa vedkommende undrende: «men skal ikke du ha hele fellesperioden?». Han tok det altså for gitt at jeg skulle ha alt. Det sier mye synes jeg. Når antall uker fedrekvote reduseres, reduseres også antall uker fedrene faktisk er i permisjon. Det skaper ringvirkninger. Arbeidsgivere som forventer at fedrene ikke tar ut mye permisjon og som kanskje motarbeider de som ønsker mer. Og arbeidsgivere som ikke synes at unge kvinner er like attraktive arbeidstakere fordi de «forsvinner» ut i lange permisjoner.
Jeg er som sagt ambivalent, og jeg forstår frustrasjonen til de mødrene som føler seg tvunget ut i arbeid før de og babyen er klare. 50/50-delinga som vi fikk til med førstemann var mulig på grunn av forhold som ikke er reelle for mange (de fleste?): kort vei til jobb, to timer ammefri og en gutt som tidlig spiste mye annen mat enn morsmelk. Nå skulle jeg gjerne vært hjemme med yngstemann til han blir 1 år. For min del handler det om at jeg misunte far at han fikk komme til «dekket bord» når han skulle ha permisjon sist: gutten hadde fått rutiner på soving og spising, han lærte seg å krype og gå og var en morsom fyr å henge med. Mens min permisjonstid var preget av søvnløse netter, hard jobbing for korte lurer og generelt mye styr. Men selv om jeg også følte at jeg «fortjente» også en del av den lette permisjonsdelen, så veide det ikke tyngre enn verdien av at far fikk være lenge hjemme med babyen – med omsorg for han alene hele dagen.
Kompetanse til å ta vare på barnet sitt får man bare av erfaring. Det krever tid. Og det krever at mor gir far plass til å være en likeverdig omsorgsperson. Fordelene er mange for begge foreldrene og for barnet. Ikke bare det første året, men for resten av livet. Det er ei investering, og som andre investeringer har det en kostnad – litt mindre permisjon til mamma. Avkastningen er forhåpentligvis mer frihet for mor og mer likestilling i heimen. Som hos oss der det ikke spilte noen rolle om det var mamma eller pappa som sto for legginga (det var like forbaska vanskelig og langdrygt for begge – men det er ei helt anna historie).
Min historie har bare ren anekdotisk verdi i denne diskusjonen, og jeg er naturlig nok opptatt av de aspekter ved saken som berører oss personlig. Slik det er med alle andre som engasjerer seg i kommentarfeltene. Det er viktig å huske på, for jeg skulle ønske vi kunne være litt romsligere med hverandre i denne debatten. Den utløser sterke følelser, det involverer privatlivet, økonomien vår, barna våre. Jeg har stor tro på at det er riktig å øremerke permisjon for far hvis vi skal bli mer likestilte i arbeidslivet og på hjemmebane. Permisjonsordninga vi har er en av verdens rauseste, men er ikke perfekt. La oss snakke om det, diskutere det. Ikke bare rope sint; dette er feil for MEG!
Også kan man jo ønske seg en barne- og familieminister som også er opptatt av likestilling og som vil være minister for alle familier, ikke bare de som passer inn i et trangsynt, religiøst bilde.