Jeg kjenner mange flotte mennesker som dessverre er syke på en eller annen måte. Aldri i verden ville jeg tenkt dårlig om dem fordi de er syke. Jeg ville aldri dømt dem og tenkt at de bidrar for lite, at de er mindre viktige, mindre vellykkede. Men det samme gjør jeg ikke for meg selv. Og jeg er dritt lei av det.
Høsten 2004 var jeg 20 år. Jeg var ferdig med folkehøgskolen og jobbet nattevakter på et hotell for å spare penger til å reise jorda rundt. Sånn ble det ikke, for jeg ble syk. Diagnosen var ulcerøs kolitt, en kronisk tarmsykdom jeg aldri hadde hørt om før. Jeg kjente ingen som hadde det, og det var lite informasjon å finne. Jeg skammet meg, og tenkte at ikke bare er det en kjip sykdom å ha – det er ikke en sykdom du vil fortelle verden at du har. Heldigvis har mye endret seg siden da og nå er det mye større åpenhet rundt slike sykdommer. Tarmbanden på Snapchat er bare ett eksempel.
Dagen derpå uten festen i forkant
Bortsett fra de første årene har jeg tross alt vært heldig og hatt et sykdomsforløp med lange perioder uten sykdomsaktivitet. Da jeg begynte å kjenne på en uforklarlig utmattelse i august i fjor skjønte jeg først ikke hva det kunne komme av. 8-9 år i remisjon og et asymptomatisk forløp gjorde at det tok lang tid før jeg forsto at det var ulcerøs kolitt som hilste på igjen. Jeg var én uke inn i helt ny jobb da jeg ble sykemeldt. Jeg var skikkelig dårlig – alvorlig syk, og det jeg tenkte mest på var: hvordan tar det seg ut å bli syk med en gang i ny jobb???
Siden har jeg jobbet ræva av meg (pun intended) for å bli frisk. Selvsagt for min egen del også, men vel så mye for å komme fullt tilbake på jobb og bevise at de ikke kjøpte katta i sekken da de ansatte meg. Og jeg har følt på enormt mye skam og lav selvfølelse fordi jeg ikke bidrar med det jeg skulle bidra med. Følt meg liten og ubetydelig.
Hvorfor? Fordi jeg har hatt uflaks.
Det er ikke fordi jeg ikke har tatt vare på meg selv at jeg har blitt syk.
Det er ikke fordi jeg er på fylla hver natt at jeg føler meg bakfull nesten hver eneste morgen. Sliten inn i margen.
Full timeplan
Å være syk er en stor jobb. I tillegg til min egen lite produktive – men konstante, mentale selvpisking er det utrolig mye å holde styr på. Kontakt med leger og sykehus, prøvetaking, timer… Du aner ikke omfanget før du blir syk selv – men det er utrolig tidkrevende å være syk. Selv om legene vil ditt beste er det bare du selv som kjenner symptomene på kroppen din og som kan være advokat for å få den behandlingen du trenger. Og selv om du går til legen må du finne mange av svarene selv – for hvor høy sykemeldingsgrad skal du ha? Hvor lenge før du skal øke? Som regel har jeg bare blitt møtt med skuldertrekk. Det er ikke så lurt når man er flink pike og presser seg når man egentlig burde blitt bremset.
Så skal selvsagt arbeidsgivere oppdateres jevnlig. Denne gangen har arbeidsgiver gjort alt de kan for å tilrettelegge, men slik har det ikke vært tidligere. NAV krever sitt, på sedvanlig kronglete NAV-vis. Også her har jeg bare møtt hyggelige og flinke saksbehandlere denne gang. Trykk på denne gang. Nøff said. Men skjemaene de sender ut:
– Hva gjør du selv for å bli frisk?
Det er faktisk et spørsmål man får.
Hva gjør jeg IKKE for å bli frisk? Kostholdsendringer, yoga, meditasjon, forsiktig trening, psykologtimer…
Også er det medisinene som skal gjøre deg frisk, men som ofte kommer med et helt arsenal med artige overraskelser. Eller bivirkninger som man også kan kalle det. Prednisolon som er en type kortison for eksempel. På høye doser er det litt som å skyte Red Bull rett i åra. Hele kroppen kribler av energi, men du er fortsatt dødssliten. Hele døgnet.
Hvorfor ikke en liten pandemi på toppen?
I mars syntes jeg at ting begynte å gå litt bedre og hadde en plan for våren… Denne gang var det ikke bare jeg som hadde uflaks, for en pandemi er jo som kjent verdensomspennende. Det føltes likevel litt urettferdig. Og ja, det tar ekstra på med stengte barnehager når man er syk selv. Litt sånn: rykk tilbake til start.
Mannen min ble også syk, men det er ikke min historie å fortelle.
Vi har fått kjenne på at livet går litt opp og ned, men det er krevende for alle akkurat nå.
Det går over
Jeg er ikke ute etter medlidenhet. Medlidenhet gjør meg ikke godt. Hva skal man med det liksom? Jeg synes ikke synd på meg selv, så du trenger ikke gjøre det heller.
Det er muligens ikke så lurt å skrive på internettet at man ikke er frisk når man snart er arbeidssøkende. Men jeg er så lei av denne fasaden jeg har jobbet så hardt med. Ny i jobb, ny i byen, det blir mye fasadebygging for å virke normal og oppegående. Det er så lite vits i det også, for de blir ikke kjent med DEG og du blir ikke kjent med dem når du bruker opp de få kreftene du har på å holde maska.
Jeg er overbevist om at dette er en periode som kommer til å gå over. Det har gjort det før og det gjør det sikkert nå også. Jeg har ikke jobba så mye det siste året, men samtidig har jeg jobba hardere enn noen gang. Så nå er det på tide å slippe skammen over alt jeg ikke kan noe for.