Jeg har hatt en kronisk sykdom i 16 år, og har i perioder opp gjennom de årene vært utmatta både på grunn av sykdommen og av andre årsaker. Disse periodene har jeg måttet være den utmatta pasienten som ber legen om hjelp, og nesten like mange ganger har jeg måttet kjempe for å få den hjelpa.
Det har vært utmattelse på grunn av noe så «enkelt» som jernmangel, på grunn av annen, nyoppstått somatisk sykdom og det har vært utmattelse på grunn av fødselsdepresjon. Fellesnevneren er at det er skikkelig kjipt å være den “utmatta pasienten”. Fatigue må være det kjedeligste leger møter. Det er ofte en gåte de ikke har lyst til å bruke energi på å løse. Derfor blir jeg som pasient ofte helt nødt til å lete etter mulige løsninger selv. Dette blir, etter min erfaring, ikke satt pris på av leger. Ikke i det hele tatt.
Jeg skjønner det, man kan google seg til veldig mye rart.
Men hva skal man gjøre da? Om jeg ikke hadde fortsatt å mast på hjelp, mast på flere undersøkelser, mast på blodprøver, henvisninger og jerninfusjoner hadde det fått store konsekvenser.
For meg. Ikke for legene.
Jeg hadde gått enda lenger med ubehandlet depresjon. Og jeg gikk ganske lenge. For legen mente at “alle er slitne i blant”. Depresjon og utmattelse går ikke bare utover pasienten som er syk, det går også utover de nærmeste. Sønnen min for eksempel, som hadde en mamma som i månedsvis bare såvidt klarte å hente han i barnehagen. Det var en femminutters gåtur. Dagens ene, store ekspedisjon.
Tomme jernlagre har ført til sykemeldinger i flere uker og dårlig form i flere måneder. Selv etter jeg har bedt legen om å holde et øye med jernnivåene, fortalt om tidligere langvarige og ubehagelige opplevelser med skrapa jernlagre. Legen mente at det ikke var nødvendig.
Det gikk ikke utover han. Det gikk utover meg.
Utmatta pasienter må være det kjedeligste leger vet om. Eller kanskje er de veldig slitne selv, siden de ikke klarer å lytte. Ikke gidder å sjekke en ekstra gang. Ikke makter å stille litt flere spørsmål. Vegrer seg for å ta den ekstra blodprøven.
“Du må ikke være så utålmodig” “Du ruser gassen, det gjør vondt verre”. “Alle er slitne i blant.” “Det er mange som har det vanskelig nå”.
Jeg er ikke utålmodig. Jeg er verdens mest tålmodige menneske, her jeg ligger på sofaen og «samler krefter». Jeg er min egen advokat. Min egen forsker. Det var ingen andre som ville ta den rollen, så sorry not sorry, men jeg tok den selv.