Før du fikk barn barnehagebarn ville du aldri gjettet at det som vil gjøre deg mest desperat i hele verden, er omgangssyke. Du tror kanskje det er verre ting der ute, men du tar feil. Så grundig feil.
Den første gangen du våkner av et ”splæsh” fulgt av hylgrining skjønner du ikke hva som skjer (det er kanskje ti år siden sist du var sånn syk selv). Du løper med hjertet i halsen inn på barnerommet der ungen står dekket av spy midt i senga. Du har ingen rutine, så mest sannsynlig blir du også dekket av spy i prosessen med å hjelpe barnet. Så du blir syk du også. Så inni granskauen syk.
Neste gang, sannsynligvis ikke mange ukene seinere, er du klar. Du løper riktignok også nå med hjertet i halsen inn til ungen, men nå har du googla så mye at nå VET du hva du må gjøre. Man må følge protokollen; man har utarbeidet en klar rutine. Ingen avvik er tillatt. Mens den ene forelderen bærer smittebæreren (no mercy denne gang) på strake armer inn i dusjen, finner den andre kjapt frem klorflaska og gummihanskene. Alt som er kontaminert må desinfiseres. Håndvask til hendene blir røde av all skrubbinga. Blikk som veksles mellom de voksne. We have been compromised. Ungen spyr seg ferdig i løpet av noen timer og dagen etterpå han hopper uanfektet i sofaen mens utslitte foreldre prøver å ta igjen litt tapt søvn, hele tiden med en viss angst for den usikre fremtid i bakhodet.
Først noen uker seinere kan dere klappe dere selv på skuldra, letta over at protokollen reddet dere denne gangen. Dere ble ikke syke. Men det er et tvilsomt scenario. Mest sannsynlig går det noen dager, og så kjenner du at fiskegratengen plutselig blir vanskelig å svelge. You have been chosen. Utvalgt til å stå over doen eller bøtta med få minutters mellomrom i et halvt døgn. Og mens du prøver å komme deg igjennom det med å si til deg selv: ”This too shall pass, this too shall pass!”, vet du innerst inne at selv om det snart er over for denne gang, så er det i alle fall helt sikkert at det ikke er lenge til neste runde.