…og du kan alltid komme hem.
Denne ble egentlig skrevet siste kvelden i Bergen, men flytteutmattelsen tok overhånd i tillegg til at det sikkert var en som skrek etter pupp (nei ikke Øystein han hadde nok kubba). Så jeg prøver igjen, snart to uker inn i tilværelsen i det nye huset:
27. september:
Da var siste eska pakka, flyttebilen kjørt, leiligheta vaska ned (av noen andre) og overlevert nye eiere. Det er vemodig å gi fra seg hjemmet sitt til fremmede. Spesielt når de sier de skal male over tapeten du en gang drømte om og brukte så lang tid på å få opp på veggen. Jeg er glad for at resten av tapetdrømmene for leiligheta ikke ble virkelighet… Man får fokusere på det positive i alt det sørgelige: millionoppgjøret på konto. Det som selvsagt går rett til banken for å betale ned mellomfinansieringen. Og så kan man tenke på at på andre siden av fjellet blir andre interiørdrømmer realisert: egen peis og badekar. Så kan man sitte foran peisen og savne vennene sine.
Denne siste kvelden i Bergen kunne vi hatt for mange år siden. Vi klarte bare ikke å bestemme oss for hvor vi skulle sende flyttelasset. Vi diskuterte og diskuterte, men kom aldri frem til et svar. Skulle vi flytte hjem? Mitt hjem eller hans hjem? Eller var Bergen vårt hjem nå? Jeg aner ikke hvor mange visninger vi gikk på. Ingenting lokka oss ut i budrunde. Paradoksalt at vi valgte å kjøpe noe usett når vi først bestemte oss for en helt annen by. Jeg husker jeg kom over en artikkel i Harvest om det å bestemme seg for å flytte hjem. Jeg ble uforholdsmessig glad for at andre gikk rundt med akkurat de samme tankene, som jeg i min naivitet da sikkert hadde trodd var spesielt for oss. Artikkelen var god den (og under betalingsmur nå), men den ga jo ingen svar. Det er ingen som kan gi deg svaret på det, det må du bare pent finne ut av selv. Foreldrene dine kan selvfølgelig komme med heeelt objektive forslag, men de stemmene der har du i hodet uansett. Og de nuller hverandre ut, for vi har jo foreldre begge to. Så man må finne et slags kompromiss, noe begge kan leve og trives med. Du vil ikke ha ansvaret for å dra den andre med til en helt ny landsdel der han eller hun ikke kjenner noen. Ansvaret for at den andre vil finne seg til rette, finne jobb, finne venner.
Denne tapeten er altså sannsynligvis historie nå. Det gjør vondt.
Så hva gjorde vi? Vi lagde lister. Valgte oss ut mer eller mindre aktuelle steder å flytte til (eller i Bergens tilfelle: bli værende i), og satte opp punkter for og i mot. Punktene var både rasjonelle og følelsestyrte. Vi har tatt vare på listene et sted i flyttelasset, men de er ikke til for å deles på internettet. De førte i hvertfall til at vi nå snart ikke lenger kan kalle Bergen hjemme. For som fadern visstnok sa da han var barn (han og familien flytta mye rundt i hele landet da han vokste opp): hjemme er der tingene dine er. Og våre ting er nå på Ottestad.