Jeg skulle egentlig skrive noe om at Norge åpner opp igjen nå fremover. Om hvordan denne rare tida har vært. Men jeg kjenner at jeg er litt tom. For det er jo ikke over, og det kommer det ikke til å være på lang tid. Kanskje blir ting aldri slik de var igjen, både på godt og vondt.
Side note: da jeg vokste opp sa vi at noe var ondt, feks hvis vi slo oss. » Det gjør ondt i kneet. Ondskap der altså.
Jeg er så lei korona. I disse koronatider, som sies alt for ofte. Lei av å lese om det. Og nå skriver jeg visst om det likevel.
Jeg hater katastrofefilmer og zombieserier, og til tider føles det som vi lever i en av de dumme plottene. Hadde korona vært en serie hadde jeg helt garantert sett på noe annet. Friends for eksempel. Vi har plukket den serien opp igjen (midt i sesong 5 – det spiller liksom ingen rolle) og den holder seg fantastisk bra. Selv om en del ikke er helt PK etter dagens standard. Den komiske timingen er så spot on. Selv om man kan alle replikkene utenatt får scrollefingeren som regel hvile seg litt. Den gjør meg veldig godt akkurat nå, jeg trenger noe lett, men med kvalitet. (Andre trenger Too hot to handle, dem om det.)
Spesielt i starten av denne rare tida var det nødvendig med distraksjoner. Jeg er en katastrofetenker, så da en faktisk katastrofe inntraff var jeg DER med én gang. I tillegg er jeg i en av risikogruppene, så litt ekstra påpasselighet var nødvendig. En måned før viruset kom til Norge fleipet jeg med en kollega om at jeg kom til å være en av de første til å stryke med om smitten kom hit. To dager før skolene stengte fikk jeg hjemmekontor og holdt eldstemann hjemme fra trening. Samtidig så jeg andre som var ute og spiste sushi med folk de ikke bodde sammen med (ja, dere vet hvem dere er og ja, jeg var misunnelig). De spiste ukokt fisk mens jeg var i kriseberedskap.
Så sa Erna det hun sa og med ett var verdensbildene våre synkroniserte.
Det er veldig rart å leve sånn, midt i en historisk begivenhet. Og lengte sånn etter at det er over og man kan se tilbake og si at vi gjorde de riktige valgene.
Jeg håper vi kan se tilbake og si at vi gjorde de riktige valgene.
Også lengter jeg etter klemming. Jeg skal klemme så vanvittig mye når dette er over. Be warned!